Steineruka 2018

Mennesket i pedagogikken

«Og dette var hemmeligheten ved hans kolossale nærvær i timene, ved den merkelige intensiteten i den måten han var tilstede på: han hadde hele sitt liv med seg i alt han sa og gjorde.» – Jens Bjørneboe

Skolen i Athen. Rafael 1509–1510.

Skolen i Athen. Rafael 1509–1510.

Frode Barkved

Frode Barkved er skribent og høyskolelektor ved Steinerhøyskolen i Oslo. Hør ham 24. september på Sentralen i Oslo kl. 15.00.

I sitatet over beskriver Bjørneboe en av sine gamle lærere, som gjorde et sterkt inntrykk på ham, fordi «vi merket mennesket i ham». Han «ga seg helt hen i timene» og det var «hans pasjon, hans forbannelse og hans lykke å være lærer (...). Han visste at det er en alvorlig historie å være menneske, og dette alvoret følte vi. Det gjorde godt.» 

Menneske møter menneske

Når barn og ungdom får oppleve en slik lærer, skriver Bjørneboe, kan det «femten år senere bli til næring for elevene». Undervisningen oppstår i møte mellom mennesker. Dette noe tar form og det holder mye lenger enn alle mulige kortsiktige og uttenkte måloppnåelser; det blir til en nistepakke for en lengre livsvandring enn resultatene på neste PISA-måling. Bjørneboe kaller det oppdragelse, men presiserer at «å oppdra noen, kan man bare gjøre av kjærlighet». 

Til grunn for Bjørneboes betraktning ligger en bestemt tilnærming til hva et menneske er. I en tale til russen i 1959 sa Bjørneboe at det egentlige mennesket er usynlig, og fortsatte: «Slik som en hel ek er til stede i et ekefrø, slik er det mennesket vi skal bli til, til stede omkring oss. Vi kan ikke se det, kan ikke måle det, kan ikke veie det. Det står ikke i folkeregisteret, men det er der.» Dette usynlige iboende potensialet som mennesket bærer med seg, unndrar seg som regel dagsbevisstheten, men det er like fullt til stede som livsintensjon og utviklingskraft. Eller som når Mennesket i pedagogikken skuespilleren Liv Ullmann refererer til Søren Kierkegaards ytring: «Vi er født med forseglede ordre», og hun legger til: «Vi kan leve som om vi ikke vet hvorfor vi er her, for så plutselig å forstå det. Det handler om å gå en livsvei, om å søke og kanskje avdekke, skritt for skritt, tegn for tegn, hvorfor akkurat du er her». 

Når Bjørneboe skriver at elevene «merket mennesket» i læreren, er det nettopp dette han sikter til. At når mennesket i læreren henvender seg til mennesket i eleven, da møtes to imponderable dimensjoner. Frukten av møtet er at eleven styrkes i sin vilje til å forbinde seg med verden, fordi dens utviklingspotensial blir tiltalt. 

Produkt av funksjoner

Så kan man spørre om et slikt spirituelt fundert menneskebilde fremdeles er aktuelt. Er ikke begrepet «iboende» passé for lenge siden? Å snakke om noe essensielt menneskelig er vel bare en konstruksjon? Moralfilosofen Peter Singer avviser eksistensen av «noe iboende» i mennesket, og han kaller den tradisjonelle oppfatningen av menneskeverdet som «en kollaps i et totusen år gammelt moralsystem». En av transhumanismens pionerer, robotikkprofessoren Rodney Brooks hevder at «mennesket er ikke noe spesielt, vi er som andre dyr eller maskiner. Vi er maskiner som våre ektefeller, våre barn og våre hunder. Og nå bygger vi maskiner som vil matche oss og forbigå oss. Motstand er nytteløst.» 

Ideen om at mennesket er en maskin ble introdusert av legen Julien Offray de La Mettrie i 1748. I verket L’homme machine hevder han at alle tanker er produkt av kroppens funksjoner, kraften til å tenke, føle og handle utgår fra materien. Det var mildt sagt ikke en del av den tidens mainstream-tenkning, tvert imot, og han måtte flykte både fra Frankrike og Holland før han ble beskyttet av Fredrik den store og fikk en stilling ved det prøyssiske vitenskapsakademiet. Men i dag er det ikke noe oppsiktsvekkende ved La Mettries postulat, snarere er det hyperaktuelt, fordi det som den digitale revolusjonen har ført med seg, preger ikke bare våre måter å være mennesker på, men genererer også spørsmålet: Hva er mennesket? Svaret på dette spørsmålet får virkninger på alle livsområder, også pedagogikken. 

Reduseres 

Dersom man går ut i fra at mennesket er et produkt av en langvarig genetisk evolusjon og samtidig tillegger genene diktatorisk makt over våre liv, da vil ikke bare våre kropper, men også våre livsanskuelser, språk, selvoppfatninger, kulturverdier, kunstneriske frembringelser osv. være underlagt den samme determinismen. Det vi opplever som bevissthet og selvbevissthet, for ikke å snakke om frihet, vil da kunne reduseres til «atferden til en gedigen ansamling nerveceller og deres assosierte molekyler», som biologen Francis Crick uttrykker det, og med tillegget: «Du er ikke noe annet enn en pakke nevroner». 

Denne menneskeoppfatning passer som hånd i hanske med en «økonomisk-teknologisk» pedagogisk posisjon som tar utgangspunkt i at læringen skal forholde seg til næringslivets behov. For å kunne oppnå effektiv måloppnåelse, annammes mer eller mindre ukritisk det dataindustrien til enhver tid måtte ha å tilby av digitale hjelpemidler. Også selve kunnskapsbegrepet skrumper inn til noe som kan telles og måles. Et «maskinelt» menneskebilde vil være opptatt av at skolen skal «levere», og den tiltrekkes av kunnskapens ytterside, kunnskap som varer, kunnskap som middel til å øke samfunnets økonomiske profitt. 

En usynlig dimensjon

Et annet menneskebilde som åpner opp for en ikkereduserbar dimensjon i mennesket, gjerne kalt en «humanistisk posisjon», har en tilnærming som legger vekt på at menneskelige tilknytningsformer og erfaringer skal bevirke at det indre, ureduserbare mennesket kan utvikles og dannes. En slik innfallsvinkel vil ikke neglisjere den materielle siden av mennesket, men tvert om være fokusert på viktigheten av kroppslige erfaringer som grunnlag for at det Bjørneboe kalte «det usynlige» mennesket skal kunne erobre kroppen og verden, og utvikles optimalt. Det er nettopp her mennesket i pedagogikken kommer til syne, ved å stadig på ny hevde at barn og ungdom er avhengig av samvær med levende mennesker for å kunne utvikle seg. At det som mest optimalt stimulerer hjernens språksenter hos barn, er samtaler med voksne. At sansemessig omgang med verden i tidlig alder, legger grunnlaget for senere kognitive og mentale ferdigheter, mens tidlig bruk av digitale medier virker kontraproduktivt både i forhold til kognitiv utvikling og evne til konsentrasjon. Kort sagt å prioritere den menneskelige faktoren i undervisningen fordi denne griper dypere og mer virksomt inn i både det kroppslige og det mentale som dannelses- og utviklingskraft. 

Nærvær – å være tilstede

En OECD-rapport fra 2015 konkluderte med at de landene som brukte minst IKT i undervisningen gjorde det best, også inkludert digitale ferdigheter, og de som brukte det mest, gjorde det dårligst. Dette er bare en liten del av en langt mer omfattende forskning som burde gjøre oss betenkte i forhold til den pågående digitaliseringen av undervisningen i barnehager og skoler. Kombinert med en økonomisk-teknologisk tenkning, vil digitaliseringen være en trussel mot en menneskenær pedagogikk. Da vil den læreren Bjørneboe beskrev, med det kolossale nærværet i timene, den merkelige intensiteten og måten han var til stede på, forsvinne og erstattes av læreren som en lydig funksjonær som må rette seg etter samfunnets påbud og pålegg. 

Kanskje mer enn noensinne vil en pedagogikk som ønsker å sette mennesket i sentrum, måtte gjøre modige valg som ikke nødvendigvis harmoniserer med den digitale trenden og samtidig holde levende spørsmålet om hva et menneske er. 

Frode Barkved er skribent og høyskolelektor ved Steinerhøyskolen i Oslo. Hør ham 24. september på Sentralen i Oslo kl. 15.00. 

Kommende arrangementer

Mikaelskonsert i Hønefoss kirke

Mikaelsfeiring – en spire til kulturfornyelse? Stort Bach-program med liturgiske satser for kor og orkester: Kantater til Mikaelsfest nr. 19: «Erhub sich ein Streit im Himmel» og nr. 50: «Nun ist das Heil und die Kraft».

Les mer

Opplev Labyrinten – En lysfest!

En felleshappening i anledning Mikkelsmess. Med perkusjonist Maria Bovin Labbé og stedsspesifikke lysinstallasjoner av billedkunstner Marius Wahl Gran. Kort introduksjon ved Lilleberta Sandved. Produsent/Kurator: Tinken Laurantzon. Med støtte fra Oslo kommune

Les mer

Ystekurs, ysting av fast ost

Kurset gir en innføring i de grunnleggende prosesser som fører fram til en fast hvitost laget av fersk kumelk. Vi følger den den varme melken, rett fra kua, inn i det nybygde ysteriet, hvor melken forvandles til ost og myse.

Les mer